onsdag 28. mars 2012

Har forandringen allerede skjedd?

Seks fantastiske måneder begynner nå å gå mot slutten, og vi tar nå steget inn i våre to siste uker. Det fører meg inn i tenkeboksen. På hva jeg har fått oppleve, hvordan jeg vil bruke min siste tid her og hva som skjer når jeg kommer hjem. Når jeg først søkte på Hald, skal jeg ikke legge skjul på at jeg hadde en liten ”jeg vil redde verden” innstilling. Men ettersom vi begynte på Hald, begynte jeg å se ting annerledes. Det ble mindre hva jeg kunne gjøre for andre, og mer hva jeg kunne lære og dette halvåret kunne tilføye meg. Jeg mistet litt det synet jeg tidligere hadde hatt, og fokuset ble nå satt et annet sted. Slik ble det også med store deler av oppholdet mitt i Curitiba. Det jeg kunne bidra med var å vise kjærlighet og omsorg for barna på Dorcas, men like viktig hva jeg kunne lære av alle rundt meg. Måten jeg da kunne gi de noe på, var på være åpen for å lære nye ting, sette meg inn i kulturen og vise respekt og interesse for måtene de gjorde ting på. Nå som tiden begynner å gå mot slutten, har disse to måtene å tenke på mer og mer blitt tvinnet sammen til en.

Både hva jeg kan gjøre for å ”gjøre verden til et bedre sted” og lære av disse menneskene, ender begge to opp med hvordan jeg håndterer resten av livet mitt. Det er ikke bare disse månedene og resten av tiden på hald. Det er så mye større og bredere enn det. Hvordan vil det jeg har lært påvirke mine valg og handlinger fremover? Og hva hvordan kan jeg fortsette i dette sporet? Det er ikke hva jeg nå legger bak meg, men hva jeg velger å ta med meg hjem til Norge. Hvordan jeg kan leve det jeg har lært og formidle det på en god måte. Jeg tror alle i Norge er bevisst på urettferdigheten som befinner seg rundt om i verden, men det blir ikke virkelig før vi virkelig kjenner det på kroppen. I hvert fall ble det ikke det for meg. Det er først når vi lar mennesker berøre oss med sine sterke historier og ser urettferdigheten rett i hvitøyet det virkelig tennes et lys.

Det blir derfor videre å ta med alt det gode hjem til Norge – la resten bli igjen i Brasil. La det gjøre en forskjell og ikke bare bli et vakt minne med tiden. Ikke la det bare bli ord, men leve det. Er vi villige til å la det forandre oss? Eller har forandringen allerede skjedd?




mandag 12. mars 2012

Lykke - vårt eget valg?

I sammenheng med våre uteopphold er det mange som kommer med den samme konklusjonenen. "Hvor rik man er trenger ikke måles i penger" "Hvor mye man har definerer ikke hvor lykkelige vi er" osv. Så jeg kom til å tenke på en annen ting som kan bidra til hvor godt vi har det.

Etter å ha bodd i Brasil i 5 måneder, er det en ting jeg virkelig har beundret. Det er de menneskene som går igjennom livet, og opplever den ene tragedien etter den andre. Har fått en utrolig dårlig hånd utdelt på hånden. Som går i en motbakke hele tiden, uten å komme til toppen. Folk som opplever så mye urettferdighet, men fortsatt mener de har et godt liv. Uansett hva noen av disse menneskene møter, klarer de på en eller annen måte å alltid se situasjonen fra den beste vinkelen. Det er selvfølgelig mange defenisjoner på lykke og hva det er. Men jeg tror så absolutt den viktigste delen er å finne den i oss selv.

Så kanksje det som definerer om vi er lykkelige ikke alltid er hva vi opplever, men hvilken side vi velger å se det fra? Hvilken innstilling vi velger å ha og hvordan vi bestmmer oss for å gå en situasjon i møte. Enten det er noe stort, eller en liten bagatell. Vi har alltid et valg. Vi kan si til oss selv "dette er umulig og urettferdig", eller vi kan velge den andre stien, "jaja, det kunne vært verre", "jeg er glad for den tiden jeg fikk", "Nå vil helt sikkert et vindu åpne seg for meg snart", "hva kan jeg gjøre for å snu dette?". I situasjoner jeg ser og hører om, tenker jeg med meg selv at jeg aldri ville taklet det. Men så ser jeg disse menneskene, de som ikke gir opp håpet og som nekter å la seg bryte ned. Jeg tror, om flere av oss bestemmer oss for å prøve å se ting fra den lyseste siden, vil vi klare det. Alt starter i oss selv. Jeg tror vi alle kan være med på å forebygge vår egen lykke. Uansett hva vi opplever og hvor vanskelig ting kan være, finnes det alltid et valg. Det er noe jeg har erfart og sett i løpet av disse månedene, og vil oppfordre alle andre til. Hva om vi starter i det små. Hver dag vi tar et skritt ut av sengen, sier vi til oss selv "I dag, skal jeg prøve å se ting fra den lyseste siden" Har ikke alltid en sak to sider?

fredag 24. februar 2012

Misjonsprosjektet i Pelotas

Nå har vi altså kommet oss vell hjem til Curitiba, etter en drøy måned på reisefot. Etter Lima dro vi til byen Pelotas sør i brasil for å delta på et misjonsprosjekt. Vi ble satt sammen to og to, en gutt og en jente, som ble vår "dubbel". I bunn og grunn gikk prosjektet ut på å nå ut til folk om Guds kjærlighet. Ikke igjennom en kirke eller organisasjon, men som enkeltmennesker som ønsker å dele "Amor de Deus"- Guds kjærlighet. Vi gikk fra hus til hus og ringte på, for å høre om noen var interessert (eller klappet i hendene, for så og si ingen hadde ringeklokke). Det var en veldig flott opplevelse, det å bli tatt inn i andres hus på den måten. De aller fleste tenkte seg ikke om to ganger før de slapp oss inn og la ut om livene sine. Mange var utrolig nysgjerrige og hadde et sterkt ønske om å oppleve denne kjærligheten. Nabolagene vi gikk i var svært fattige, og vi ble flere ganger møtt av både voksne og barn som var fulle, neddopet eller begge deler. I Brasil er den aller største delen av befolkningen religiøse, og selv om de ikke tror på Gud, sier meget få nei til å bli bedt for. Etter at vi hadde snakket med de og bedt for de en stund, inviterte vi de med på møte som vi arrangerte hver kveld. 


Møte bestod av lovsang, teater, en liten andakt og på slutten av hvert møte kunne de som ville komme fre m å ta imot Jesus. Hver kveld fikk vi være med å se 15-20 mennekser si ja til Guds kjærlighet. Det var en utrolig spesiell og sterk opplevelse, og det var fantastisk å få se mennesker ta imot Jesus på en slik måte. Det å se mennekser som kommer fra så og si ingenting, stå der og gråte av glede og få oppleve denne kjærligheten, er noe som virkelig setter spor. Det var også et eget møte for barna der de fikk leke, synge og ha en liten "andakt" som passet for deres aldersgruppe. 


Siste dagen, fant vi også en ny kirke. Her skal to misjonærer fortsette arbeidet og møtene i nabolaget, sammen med ungdommer fra Pelotas. Det har vært utrolig fint å få være med på, og se hvordan Gud bruker oss til å nå ut til andre personer. Selv hvor dårlig standard og lite disse menneskene har, har de akkurat det de trenger fordi de har Guds kjærlighet som virker i, fra og til dem. "La alt dere gjør skje i kjærlighet". 1 Kor.16:14


1.Kor 13: 1-3
Om jeg taler med menneskers og englers tunger,


men ikke har kjærlighet,
da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
2 Om jeg har profetisk gave,
kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap,
om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell,
men ikke har kjærlighet,
da er jeg intet.

3 Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige,
ja, om jeg gir meg selv til å brennes,
men ikke har kjærlighet,


da har jeg ingen ting vunnet.

Noen bilder fra prosjektet:
 Kveldsmøte

 Teatergruppen
 Barne-teamet
 Den nye kriken, stappfull på første møte!
 Girer oss opp før vi skal ut på besøk
Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! Fil. 4:4
 Liten tur på sykehuset måtte også til

Møteteltet på kvelden


For et prosjekt, for noen mennesker, for en Gud!

fredag 3. februar 2012

Statusrapport fra flyplassen i Lima - Peru

Nå befinner vi oss altså på flyplassen i Lima, som vi forsåvidt har gjort de siste 7 timene. Og selvfølgelig har vi lurt til oss nett her også! I Peru har vi både opplevd jordskjelv, sufring, noen har svømt med deliner i stillehavet, anderledes mat, "skole", besøkt et av strømme stiftelsen's prosjekter her i Lima, joggeturer på stranden, solbrenthet, 100 myggestikk (Anette har fått seg boxehanske), massasje (?) og godt selskap. Med en flott og innholdsrik infield i bagasjen går turen videre til misjonsprosjektet sør i Brasil. Reisen er beregnet på rundt 24 timer, 3 fly, times taxitur og 3 timers busstur. To utslitte jenter sitter nå å gafler i seg sjokolade til 400 kr med nye lamatøffler og Peru-gensere. I tillegg har de kostet på seg en heftig annsiktsbehandling, herlish. Klokken er 3:30 i brasilians tid og litt tidsforvirret som vi er, girer vi oss på å komme frem i morgen kveld. Forsåvidt lukter vi allerede vondt, og orker ikke tanken på hvordan tilstanden vil være ved annkomst. Sørgelig nok går vi nå noen anti pc og godteri-uker i møte, men så langt, alt vell.
Mvh svett1 og 2.

fredag 27. januar 2012

En lite oppdatering

Ettersom det brått ble forandring i planene, ble team Curitiba send på en annen leir enn planlagt. Vi fikk plutselig beskjed om at leiren vi skulle være ledere på starten 3 dager før, vi ikke kjente noen der, vi fikk en dag hjemme før turen gikk videre til Peru og at vi ble hentet klokken seks. Stort mer visste vi ikke. Leiren var en fantastisk plass med et godt utvalg av aktiviteter og god mat :D. De første dagene skulle brukes til "teambuilding" før de 90 barna ankom. Med tanke på at vi fortsatt har et meget begrenset vokabulær, fikk vi ikke stor ut av undervisningen. Vi soste bare rundt på stedet, var med de andre lederene når det var mat på bordet og ellers brukte tiden på vår egen lille "team-bonding" og lesing av pensum.

Når barna kom, ble det heldigvis litt mere å gjøre for oss. Vi ble egntlig mer som et av barna og var med på noen aktiviteter, hang med 12 åringene på "fritiden", vasket opp, sopet gulvet og andre praktiske ting. Det var en utrolig bra leir, og morsomt å se hva som blir gjort anderledes fra i Norge. Uten om det spiste vi kake 3 ganger daglig samt loff og brus, ble dynket så det sang i en gjørmedamm, utallige myggestikk, fikk lest ut "en lykkes datter", planlagt litt informasjonsarbeid, kost oss i solen, spilt bordtennis og danset til brasilianske sanger mm. Vi ble også kjent med noen koselige ledere. Det er rart med det, men her nede finner vi det mye lettere å få guttevenner enn jentevenner. Nå er det pakking som står på programmet, for i morgen går ferden videre.

Vi legger da ut på vår lange reise! Først går turen til Lima - Peru på infield, deretter videre til sør-brasil for å delta på et to ukers misjonsprosjekt før siste post er noen dagers konferanse hvor vi skal holde foredrag om interkulturell kommunikasjon. Det er noe vi har sett frem til i lang tid og jeg tror det kommer til å bli lærerrikt og morsomt. Den eneste tingen som plutselig slo oss i trynet når vi våknet i dag, var pakkelisten som tikket inn på mailen...
Den lyder som følger.
* Sjokolade, godteri og søtsaker skal ikke medbringes
* Ikke lov til å bruke shorts og utringende t-skjorter (bare bukser)
* Ikke lov å bringe mp3, mobiltelefon, pc mm.
* Alle klær skal være rene

Må inrømme dette kom som et lite sjokk, og vi fikk plutselig litt panikk for hva brukbart vi egentlig har. Det er midt på sommeren, varmt og vi går med pads og svettebart 24/7 (og det er i shorts og t-skjorte). Så nå må vi nesten bare ransake skapene våre og se hva vi kan få pakket i kofferten, som btw ikke kan veie mer enn 23 kg.. Utenom det, ser det ut som vi går noen flotte uter i møte.

Med det sier jeg ha det og på gjennsyn i slutten av Februar. Wish us good luck!

mandag 16. januar 2012

Gratulerer med dagen lillesøster


I dag har team Curitiba strena rundt i gatene for å få brasilianere til å gratulere min søster med dagen. Her er resultatet!